The sky glows, i see it shining with my eyes closed!

For en nydelig morgen. Depresjonen henger som et slør i hele leiligheten og det viser seg godt på rotet som har hopet seg opp i noen uker nå. Det ryddes bare det mest nødvendige og klær og puter og dvdcover ligger slengende til man tråkker på det, banner høyt og sparker det under et bord eller sofa. Så blir det liggende der.

Likevel har jeg en idiotisk smilende ku i magen. Ja, jeg vil aldeles tippe at det er en ku. Og jeg skjønner faen ikke hva min innvendige ku har for grunn til å smile. Utenom en mann da, men det er ingen mann, så da var den teorien ute av verden før den egentlig fikk starte.

Men så er det jo kanskje en mann likevel, og kanskje det er en liten grunn til å smile, men så er nok den grunnen samme som angsten. Og jeg har ikke lyst å gå utenfor døren idag, for jeg er litt redd for å treffe på denne mannen. Men så må jeg jo! Og så er det jo litt kjekt å sitte på avstand og kikke på han også.

Jeg har nå hvertfall dusjet vekk lørdagsfyllet, det er en regel her i huset at man dusjer faen ikke på søndager. På søndager ligger man under dynen i sofaen og ser på tv og har etegilde. Etegilde er det fineste som finnes. Og jeg har rocket vekk julemiddagen jeg spiste på lørdag. Og vasket vekk skammen.

Og uansett hvor negativ jeg er til alt, så smiler den dumme kua i magen min. Og snart skal jeg hente den nye mobilen min med pengene som burde gått til husleie... Men den tid, den sorg!

Ubrukelig.

Idag har jeg negativ-dagen. Typisk, når jeg endelig har sosiale planer. Jeg er ikke så sosial for tiden. Eller, jeg går på jobb og smiler og plager livsjiten ut av mine patetiske kollegaer, som tror jeg er ironisk eller noe. For det meste er jeg jo faktisk det. Og som oftest synes jeg ikke de er patetiske. Men idag synes jeg det! Jævla patetiske happy-faced duster ass.

Og imåren er det kick-off med jobben. (og jeg vet fremdeles at det skrives imorgen, og jeg bryr meg fremdeles ikke) Den hemmelighetsfulle drittjobben. Som jeg vanligvis ikke synes er dritt, men idag synes jeg det. Og man får jo aldri vite noe på forhånd, men jeg har hørt rykter om kino. Jeg liker ikke kino, jeg hater faktisk kino. Har ikke vært på kino siden 2005 og har forsåvidt ingen store planer om det i nærmeste ti-år heller. Jeg vet med andre ord ikke om jeg skal gidde å være med eller om jeg skal komme med en dustete unnskyldning. 'Sorry, jeg tror jeg glemte å ta hamsteren ut av ovnen, må stikke hjem fort.'

Jeg hater å være med på ting jeg ikke vet hva er, den selektive sosiale angsten min gjør at jeg har nok problemer med å gjennomføre de nøye planlagte hendelsene der jeg vet om alt som skal skje. Faen, kino med en haug tullinger som jeg ikke er helt sikker på om jeg liker idag. Jeg trenger jo en støttespiller som jeg stoler på. Og jeg vet faktisk ikke hvem på jobben denne personen skulle vært.

Jeg er somregel alltid den som bailer og ditcher unna sosiale greier, i jobbsammenheng spesielt, men innimellom også med venner. Eller... jeg dukker jo opp mange ganger også, men da har jeg somregel vurdert selvmord etpar ganger på forhånd for å slippe å stille. Og de gangene jeg dukker opp har jeg gjerne drukket meg ganske beruset allerede og ødelegger kvelden for alle andre. Jeg suger gøyen ut av alt. Det fikk jeg høre igår.

Faen ta, faen ta hele jævla livet, faen ta mageflesket mitt og håret som jeg nekter å klippe. Faen ta alt idag. Faen ta alle de deilige mannfolkene på tv (spesielt Dressmann-reklame mennene) som ikke har lyst å ligge med meg. Faen ta alle gulerøttene jeg spiste tidligere som nå gjør at jeg er oransj rundt hele munnen og nekter å vaske det vekk. Og at jeg faktisk fikk litt vondt i magen av det. Faen ta at Uffe kommer bort med extreme mengder superdigg mat som jeg har lyst å proppe i meg selvom jeg ikke er sulten i det hele tatt. Faen ta at jeg kommer til å spise det uansett om jeg er mett. Faen ta at jeg etterpå mest sannsynlig må sprette opp buken, sånn som det der trollet i eventyret.

Faen ta at Didrik Solli Tangen har fått reklametid på tv og jeg får mer lyst å ligge med han for hver gang jeg ser han. Faen ta at han ikke bare får en kompis (alle andre enn Rybak) til å ringe meg å spørre om vi skal være kjærester, sånn som ting var på barneskolen. Alt var mye lettere på barneskolen. Da veide ikke rockeringene 1,3 kg og hadde fettbankende klumper på innsiden som gir meg blåmerker på hoftebeina. Faen ta barndomsminner om å hoppe tau uten teite forhåpninger om noen kg mindre på vekten.

Faen ta.