Den finaste eg veit...

Sååå, eg e betatt igjen. Tipper det begynner å bli kjedelig å lese om mine forelskelser som forandrer seg fra uke til uke:P Men denne gangen er det litt verre :S

Jeg har vurdert opp og ned den siste tiden om jeg skal begynne å bli litt mer ærlig i bloggen min, få frem alt jeg gjør iløpet av dagene mine. Det er ganske mye drama kan man si, men jeg tør ikke.. Det er ikke det at jeg tror folk er så mye innpå og leser her, men OM det skulle skje at feile øyer leser det jeg skriver kan det bli litt ubehagelig:S

Derfor holder jeg også dette innlegget litt sånn halvanonymt.

Hvertfall, jeg er sykt betatt av en kar. Han er skammelig deilig og har hodet skrudd på riktig. Akkurat den delen skremmer meg litt for jeg har da en regel som sier at jeg må være smartere enn en evt kjæreste. Men han er helt uimotståelig, og en del eldre enn meg. Ikke SÅ mye eldre da, ikke over 10 år liksom. Jeg har jo hatt denne tendensen i det siste å bli helt fjortis når jeg treffer deilige mannfolk. Klarer ikke snakke, tør ikke ha øyenkontakt og stammer, tryner og driter meg ut. Det er helt jævli...

Vanligvis flørter jeg som om livet mitt avhenger av det, uanz om jeg er interessert eller ikke, det er bare min ting. Hvorfor skjer dette da når jeg er alvorlig keen? Jeg mister all selvtillit i hele verden og tenker at det er ingen sjans i havet at de syns jeg er noe å engang ofre et ekstra blikk. Jeg er for dum og ung og teit og ekkel. Hallemin, er det overhodet mulig?

Hva skal jeg gjøre? Jeg klarer ikke lese denne mannen, den Guds mesterverk. Jeg sitter etterpå og overanalyserer ting, flørtet han ikke egentlig litt? Kanche jeg egentli hadde en sjans der og da... Men i øyeblikket er jeg for opptatt med å rødme og kikke vekk til å egentlig forstå noe som helst.

Før disse følelsene kom bestemte jeg meg bare for at jeg MÅ ha en bit av han. Og det fikk jeg. Vi endte gjerne opp med å kline bittelitt:) Det var ingen vanskeligheter der og da, for han var jo bare kveldens mål, men NÅ... han må jo tro at jeg er komplett idiot. Og likevel kan jeg ikke vente med å se han igjen. ARGH, jeg er virkelig ikke vant med å ha det sånn. Skjønner ingenting!!!