Savn i de sene nattestimer...

Så, her ligger jeg våken halv 3 om natten. Delvis fordi jeg begynte på en stor innlevering nett for 2 timers tid siden og delvis fordi jeg ikke klarer å slutte å tenke på det nydelige ansiktet ditt som jeg skulle ønske var så nære mitt at jeg kunne kjenne pusten din mot min og hjertet ditt slå mot brystet mitt.

Jeg prøver å sende deg hint, og jeg vet ikke om du med viten og vilje velger å overse dem for å gjøre ting enklere, om du ikke selv har forstått hvor sinnsykt fantastisk jeg synes du er, eller om du rett og slett ikke finner meg noe interessant på et plan høyere enn vennskap.

For jeg håper vi er hvertfall det, venner altså. Det begynner å føles naturlig å være rundt deg, men det gir meg også en større lengsel etter noe mer. Jeg vil ha deg der hele tiden, jeg blir varm og glad inni meg av å se deg. Og når du smiler og jeg vet det er til meg smelter jeg fullstendig. Det blåser opp til storm inni meg når du flørter, og dine småfrekke kinky kommentarer som jeg ikke forstår om er seriøse hint eller vennskapelig tull forvirrer hodet mitt.

Jeg må ha deg, jeg venter på hver eneste sjanse jeg har til å være alene med deg. Men hver eneste gang backer jeg ut fra mine egne planer om å overfalle deg og få ting enten bekreftet eller avkreftet en gang for alle. Jeg liker jakten på deg, og jeg tror du liker å bli jaktet på. Vi kunne vært bra sammen, jeg trenger noen som kan passe litt på meg og holde meg i sjakk. Og du trenger noen som kan vie deg all oppmerksomhet i verden til du innser at du er abselutt uimotståelig. Men som samtidig kan gi deg rom og frihet til å gjøre dine egne ting og ta vare på dine plikter og interesser.

Den jeg har vært rundt deg i det siste er ikke den jeg er. Noen ganger er det bare lettere å spille dum og useriøs. Jeg vet ikke hvor jeg har deg og derfor er jeg forsiktig. Men snart skal jeg finne det ut, og om det ender positivt eller negativt vil jeg fortsatt ha de høyeste tanker om deg. For du er den abselutt mest perfekte mannen jeg har møtt i mitt liv.