Sweet mother of Jesus what a mess..

Oppdatering skjer:
For noen måneder siden hadde jeg dilla på en kar, la oss heretter kalle han Gutt. Jeg visste at det ikke kom til å bli noe og han ikke var keen og sånn, men jeg hadde dilla på han likevel. Ikke forelska liksom, bare en dille.
Videre, var det vel en annen kar, la oss heretter kalle han for SS. (Jada, det var vel gjerne en kar mellom der og, men la oss heretter aldri nevne det igjen) Meg og SS var vi enig om at det ikke skulle bli noe mer enn flørt og kos, og så ble det ikke det. Det vil si at vi hadde det kos og flørtet helt til han spurte om jeg var forelska i han og jeg bestemte meg for å for første gang svare ærlig. Og det var jo nei. Etter dette fikk jeg hetta og backet ut:)Han har vel strengt tatt ingenting med historien å gjøre, hvorfor jeg nevnte det i det hele tatt aner jeg ikke. Men det har vel med denne sannhetsfasen jeg har fått et kick på å gjøre.
Nå kommer vi til dramaet...
Det har seg nemlig sånn at det skjedde noe med enda en kar, la os heretter bare kalle han Mr. White. Det ble litt kleint mellom meg og Mr. White, av grunner jeg egentli ikke trenger å nevne noe om. Men dette kleine har forbedret seg over litt tid og nå er vi best buds igjen. Det vil si at han er kompis, jeg forelska. Or so I thought.
For ikke lenge siden traff jeg igjen Gutt, og herreguud for en Gutt<3 Det viser seg nemli at jeg kanche ikke har glemt han i det hele tatt, men bare skjult han litt langt bak i hodet. Og nå klarer jeg ikke slutte å tenke på at om omstendighetene hadde vært bedre og vi hadde turd å gi det en sjans så kunne det blitt konge.
UANZ, når jeg endelig slutter å tenke på Mr. White SÅ begynner han åpenlyst å flørte og gi meg godkinkye kommentarer. Spar meg, hvorfor gjorde du ikke det for en uke siden?
Guttaboys.. Hvorfor må alt være så vanskelig? Er jeg egentli kanche bare så forelsket i tanken på å være forelsket at jeg blir lett betatt for å håpe på å bli forelsket?