I en egosentrisk boble...

Jeg har egosentriske tendenser, Understatement of the year! Tidligere fikk jeg hjelp for mine "personlighetsforstyrrelser", jeg var hos en kar ca en gang i mnd og snakket om mine aggresjonsproblemer og fikk bukt med det. Jeg lærte meg å forstå sammenhengen mellom mine tanker og mine handlinger og vet nå at jeg takler veldig dårlig å mislykkes i ting.

Etter det for et halvt år siden ble slutt mellom meg og min eks kjæreste bestemte jeg meg for at aldri igjen skal jeg bli så avhengig av noen. Jeg gikk inn for å klare megselv og sånn har det vært siden. Jeg deler ikke mine innerste tanker med alle. Det vil si at jeg har kun en handfull dritnærme mennesker og et par randoms folk som muligens dumper innom bloggen min. Det er mitt valg, jeg holder min avstand. Enkelt, greit. Jeg liker det sånn, jeg har innhentet meg den kunnskap at på et eller annet tidspunkt kommer folk til å bruke alt de vet imot deg. Selvom de gjerne ikke vil det selv.

Jeg lyver også, helt sykt mye. Det har jeg blitt fortalt, min egen definisjon er vel heller at jeg unngår mange ganger sannheten, alt er ikke ment for alles ører. Jeg synes lyving er om du kaller en blå kopp for rød og vil at andre skal tro på deg. I mange situasjoner har jeg prøvd å være ærlig, men jeg tror ikke folk forstår meg. Jeg er nok ikke din typiske jente-jente. Og hadde det vært en gutt som hadde mine meninger, holdninger og følelser så hadde ingen engang løftet på øyebrynet.

Kl halv 3 idag kom samtalen, jeg vil etter idag referere til denne samtalen som sannhetens time. Jeg sov, tlf min ringe, og ringte og ringte. Jeg svarte til slutt for å spørre om vi kunne snakkes imåren. Det ble ikke slutten på samtalen. Jeg måtte si etter karen i andre enden (vi kan kalle han for Trouble, i og med det har vært mye av det i det siste) at: JEG ER EN RÅTTEN PERSON OG LYVER. Og fikk en skikkeli skyllebøtte og analyse om megselv som person. Hell yeah, rette jævla ræv som feis.

Trouble er unntaket, Trouble er den personen som jeg har åpnet meg mest for (mot min egen vilje) fordi jeg vil beholde vennskapet. VENNSKAPET, det er alt jeg vil ha, men det er ikke det han vil og jeg kan innrømme at jah, jeg har kanche vært dum og naiv som har nektet å innse det så lenge. Men bare add det til listen over alle andre problemene jeg tydeligvis har. Jeg kommer aldri til å få venner, fordi jeg ikke åpner meg, fordi jeg lyver og er pill råtten. Unnskyld meg, jeg vet du ikke tror meg når jeg sier dette. Jeg bryr meg faktisk ikke. Jeg har jo bevist for megselv at jeg klarer meg alene, og jeg får veldig lett venner.. Kanche det er Trouble som er problemet (jeg mener ikke kanche, jeg bare la det inn for å virke undrende)og ikke meg, han er den eneste som ikke har klart å være venn med meg.

Jeg er sykt trøtt og røyksugen nå, men jeg måtte få ut litt av min frustasjon over Nå-tidens drama, er det sånn som dette jeg vil ha det. Sjalusi, drittslenging, holdes i bånd og bli skjelt ut av noen som griner nesten hver gang de er full så blir jeg vel for faen sammen med en stygg jente. (Jeg kommer til å angre på masse av den dritten jeg har slengt idag imåren, jeg mener nok ikke alt dette, det er irritasjonen som snakker)