Jeg er blitt singel, eller det er en stund siden. Men det er først nå det begynner å gå opp for meg. Jeg liker det, men jeg liker det ikke. Jeg liker å ikke ta hensyn til noen, jeg liker å kunne la være å spise hvis jeg ikke er sulten en dag uten at folk begynner å bekymre seg, og jeg liker å kunne flørte litt ute på byn uten å være redd for at det sårer folk.
Det jeg derimot IKKE liker er å være alene så mye, jeg liker ikke å sovne alene hver kveld og våkne alene hver morgen. Jeg liker ikke at etter en koselig tur ute med jentene mine så rusletusler jeg alene og vet at de skal hjem til boyfriendsene og kose seg i sofaen med god mat og film.
Jeg liker heller ikke å klage over hvor ensom jeg er når jeg vet at jeg velger det selv mange av gangene. Men alt er så stress for tiden, jeg gidd ikke å stresse meg rundt og ut etter kl 20.00 når jeg vet at jeg skal tidlig opp. Jeg gidd ikke gå ut av huset når jeg vet at jeg har lekser jeg burde gjøre, selv om jeg også vet at jeg ikke kommer til å gjøre dem om jeg sitter aldri så mye alene hjemme.
I løpet av de siste 4 årene har det kommet helt nye regler i Singelklubben, det føler hvertfall jeg. Folk er mye mer frempå, men mye lettere å skremme vekk. Da jeg var singel for 4 år siden var folk lykkelige bare de fikk seg noe. Så det var lettere å score, men likevel var ikke folk like direkte som de er i dag, og det er kanskje her alt går feil for meg.
Frk. Fryd virker å ha det hele på stell, hun har da virkelig ikke vært singel SÅ mye lenger enn meg? Hvorfor får ikke jeg det der til, hun finner til stadighet de rette feile fyrene. Det vil si at det ikke er folk hun vil gifte seg og få barn med, men de er helt brukbare til det formålet hun setter seg. Dette er jente som kan sakene sine. Og det misunner jeg henne.
For nesten 6 år siden hadde jeg det perfekte forhold. Vi snakket aldri sammen, selv om vi gikk på samme skole, folk visste ikke engang at vi kjente hverandre. Og det gjorde vi jo for så vidt ikke heller. Men vi hadde sex, masse sex, og så bra sex som to barn kan overhodet ha. For jeg vil kalle oss barn. Store barn gjerne. Vi visste nesten ikke noe om hverandre, ikke mer enn vi trengte, egentlig bare tlfnr. Sånn at vi kunne avtale hvor og når vi skulle møtes. For noen uker siden traff jeg han igjen, og ble med opp til han. Det gikk greit, men vi pratet faktisk mer denne ene kvelden enn alle de forrige sammenkomstene våre til sammen. Regelbrudd nr1. Helgen etter hadde vi et nytt lite møte og dette fører oss til Regelbrudd nr2. Han ble værende til jeg sovnet. Jeg stod for Regelbrudd nr3, jeg maste og hva som verre er.. i fylla.
Det burde være unødvendig å si at vi ikke har hatt kontakt etter dette. Men jeg sier det likevel. Vi har ikke hatt kontakt siden dette. Jeg vet ikke om jeg skal være fornøyd eller skuffet. Det begynte å gå litt over styr uansett, så det er nok mest sannsynlig like greit at vi ga oss mens leken var god. Men jeg kommer nok til å savne det, jeg har faktisk ikke hatt meg på over 3 uker nå. Noen som har tips til en som ikke lenger kan reglene for singellivet?
XOXO DramaQueen
Tre tusen ord om tiden
for 5 år siden
