Klinemusikk og søndagskjærester.

Jeg har fått en ny facebook-venn. En jeg ikke kjenner i det hele tatt og som er en del eldre enn meg. Han hadde funnet meg på en gruppe jeg tydeligvis har meldt meg inn i. Søndagskjæreste.no! Her hadde jeg også skrevet på veggen, men dette må ha skjedd i fylla for jeg føler ikke jeg kan stå for kommentaren min.

Uansett, han har prøvd å adde meg på alle instanser overhode mulig og i et tankeløst øyeblikk godtok jeg på msn. Jeg mener tankeløst fordi jeg har så mye bullshit som skjer på den msn-greien at jeg godtar ikke noe lenger, med mindre det er avtalt på forhånd. Hvertfall ble vi sittende å snakke om litt sånn søndagskjærestegreier som egentli er ganske så uinteressant for min del, og musikk.. min musikk som jeg liker å dø til. Han kalte det klinemusikk.

Jeg vet ikke om det er han som har liten interesse for musikk eller jeg som har lite interesse av klining.. Mest sannsynlig det siste, min interesse for musikk slår kliningen ned i støvlene. Jeg tror egentli aldri jeg har vært noe superfan av klining. Altså, jeg har jo klint liksom, jeg bare er ikke noe god på det. Jeg kysser, sjeldent det også, men mye mer enn jeg kliner.

Jeg vet ikke om det er meg det er noe gale med, eller om det bare er at jeg ikke har truffet noen som jeg liker godt nok/stoler nok på til å ville kline med dem hele tiden. Det er oppskrytt! Både å kline og å stole på folk. Men jeg har mennesker jeg liker godt nok til at de får sin egen musikk. Ikke nødvendigvis bare fordi det er musikk de liker så derfor tenker jeg på dem når jeg hører det. Men de bare blir musikk, det har med stemningen musikken gir meg, som stemmer med følelsene jeg har til det bestemte mennesket.

Vemmeligheten selv.

Full, fullere, fullest. Når jeg blir full blir jeg veldig sint. Sintere enn vanlig tilogmed. Fredag var jeg sånn type SÅ full. Fullere enn når jeg skulle hente Uffe på Bananas og kastet drinken hennes på alle som satt rundt. Jeg gikk fra alle vennene mine og fant meg en ny en. Skikkelig hyggelig av meg.

Meg og min nye venn, samt nevøen hans som var sikkert litt mer enn min alder, var rundt forbi og overalt tror jeg, husker ikke en dritt egentli. Men, så traff jeg hvertfall på en kollega av meg som var så snill å ta meg med hjem. Her la jeg meg tilrette på sofaen i en halvt sekund før det klikket for meg og jeg stakk avgårde kåre ned på bensinstasjonen for å shoppe. Problemet var bare at jeg hadde ingen lommebok lenger, og mobilen min ville ikke skru seg på den mongoen. Egentlig er ikke dette veldig merkelig siden jeg hadde lagt fra meg både batteri og simkort hos kollegaen min. Heldigvis hadde jeg hvertfall tatt med meg en ps3-kontroll fra han så jeg regner nesten med jeg ble forbanna der oppe.

Dette har han egentli bekreftet selvom det ikke var han jeg kranglet med, utenom det var megselv. Uansett hvem jeg kranglet med resulterte dette i at jeg stod der på bensinstasjonen og kom meg ingen vei. Klokken var jo sånn der type 5 om natten og det eneste nr jeg hadde i hodet var hjem til mamma og der var det ingen som svarte. Polisen fikk no tak i flere nr til folk som i utgangspunktet er gla i meg og mamma hentet meg på stasjonen en liten biltur etter dette. Hun må ha vært så stolt. Hun kjeftet hvertfall ikke, bare tok meg hjem i sengen og der har jeg vært siden.

Eneste gangene jeg har forlatt sengen de siste 36 timene er for å røyke, for å hente mat og for å pisse. Jeg lukter som jeg aldri har gjort før og har egentli ingen planer om å gjøre noe med det helt enda. Jeg har rundet facebook, vg, se og hør og andre snaddersider på den store internetten. Mobil har jeg heller ikke hatt så det er ingen som har mast på meg. Gud som jeg ELSKER livet mitt.

Nå er det hvertfall sånn at jeg har innsett at alkoholinntaket må strammes litt inn og whiskeyen min er offisielt inndratt. Men det gjør ingenting for uansett hva jeg drikker så smaker det egentli booze :)