Inside Out- Invisible

Jeg føler meg så tom innvendig når jeg er helt alene... Akkurat som om det er ingenting der inni, bare tomt, svart, et uendig dypt intet. Det er ikke så artig når man ikke vet hva som skal til for å bli hel igjen. Jeg har jo venner, og jobb, og skole. Egentli skulle en ikke tro at jeg har noe tid til å være ensom og tom. Men det er jeg altså. Men lykkelig likevel. Sånn som det gjerne er forventet at vi skal være, glad og dum. Jeg liker å late som jeg er glad og dum, man kommer lettere gjennom hverdagen da, når ingen kan forvente noe av deg for du er så sykt uintelligent. Og la dem bare tro det, la dem bare tro at du ikke skjønner noe som helst.. Hva bryr vel folk seg?