Realitycheck!

Idag slo virkeligheten meg virkelig i trynet. Det er lenge siden jeg har hatt det sånn, i det siste har jeg holdt alt litt på avstand og takler det meste som skjer med at jeg later som ingenting og lar ikke noe gå innpå meg.
Det forandret seg på et minutt idag. Drittslenging og krangling takler jeg, jeg driter i det. Faktisk driter jeg i det meste utenom EN. Denne ENE som har vært min ENESTE i mange lange år. Idag savner jeg han, sykt. Og det er bare sånn når vi har det fint, når vi prater på msn og alt egentli er koselig og bare en vanlig vennskapelig samtale. Det er da jeg savner at vi er oss og tårene presser litt på.
Det er det som er virkeligheten. At han kommer alltid til å stå sterkest i kampen om hjertet mitt. Og uanz hvor mye jeg sier til megselv at jeg er bra alene og uanz om jeg vet at det faktisk er sannheten og jeg er qewl og har gode venner så savner jeg tryggheten og gleden som denne ENE og ENESTE noensinne skal ha creds for at jeg følte...

Du for alltid i mitt hjerte og de beste ønsker om at du ikke har det på samme måte som meg <3