Høyere makter... torturer noen andre.

I sammenheng med det forrige blogginnlegget mitt kan jeg fortelle om en teori min gravide venninne har. Jeg nevner at hun er gravid for jeg innbiller meg at man er litt smartere og hvertfall mer følsom for ting og tang da. La oss i noen måneder kalle henne for Pilf.
Teorien til Pilf går hvertfall ut på 2 ting:
1. Noen uti universet spiller meg et puss, du vet hele to fyrer, ene vil ha deg når du vil ha den andre og når du vil ha den andre vil den ene ha deg litt likevel og frem og tilbake. Noen, eller noe, har det dritmorsomt med å kaste meg som en ball mellom utfordringer.
2. Grunnen til at de gjør det er at jeg (påvirket av tv som alltid) har bestemt meg for å starte et bedre liv. Jeg skal minske ned på mine harmløse hvite løgner OG si mindre stygge ting til folk som jeg egentli ikke mener. Du ser, Pilf tror kanche at dette kan være dette/disse i universet et sted's måte å vise at jeg kødder med naturen når jeg prøver å forandre noe. Det blir liksom en ubalanse der. Kanche er jeg faktisk skapt for å være sur, sarkastisk, skeptisk.. Rett og slett en Satans Høyre Hånd.

Så, hva tror dere? Er ikke dette helt typisk for alle da?

Sweet mother of Jesus what a mess..

Oppdatering skjer:
For noen måneder siden hadde jeg dilla på en kar, la oss heretter kalle han Gutt. Jeg visste at det ikke kom til å bli noe og han ikke var keen og sånn, men jeg hadde dilla på han likevel. Ikke forelska liksom, bare en dille.
Videre, var det vel en annen kar, la oss heretter kalle han for SS. (Jada, det var vel gjerne en kar mellom der og, men la oss heretter aldri nevne det igjen) Meg og SS var vi enig om at det ikke skulle bli noe mer enn flørt og kos, og så ble det ikke det. Det vil si at vi hadde det kos og flørtet helt til han spurte om jeg var forelska i han og jeg bestemte meg for å for første gang svare ærlig. Og det var jo nei. Etter dette fikk jeg hetta og backet ut:)Han har vel strengt tatt ingenting med historien å gjøre, hvorfor jeg nevnte det i det hele tatt aner jeg ikke. Men det har vel med denne sannhetsfasen jeg har fått et kick på å gjøre.
Nå kommer vi til dramaet...
Det har seg nemlig sånn at det skjedde noe med enda en kar, la os heretter bare kalle han Mr. White. Det ble litt kleint mellom meg og Mr. White, av grunner jeg egentli ikke trenger å nevne noe om. Men dette kleine har forbedret seg over litt tid og nå er vi best buds igjen. Det vil si at han er kompis, jeg forelska. Or so I thought.
For ikke lenge siden traff jeg igjen Gutt, og herreguud for en Gutt<3 Det viser seg nemli at jeg kanche ikke har glemt han i det hele tatt, men bare skjult han litt langt bak i hodet. Og nå klarer jeg ikke slutte å tenke på at om omstendighetene hadde vært bedre og vi hadde turd å gi det en sjans så kunne det blitt konge.
UANZ, når jeg endelig slutter å tenke på Mr. White SÅ begynner han åpenlyst å flørte og gi meg godkinkye kommentarer. Spar meg, hvorfor gjorde du ikke det for en uke siden?
Guttaboys.. Hvorfor må alt være så vanskelig? Er jeg egentli kanche bare så forelsket i tanken på å være forelsket at jeg blir lett betatt for å håpe på å bli forelsket?

Savn i de sene nattestimer...

Så, her ligger jeg våken halv 3 om natten. Delvis fordi jeg begynte på en stor innlevering nett for 2 timers tid siden og delvis fordi jeg ikke klarer å slutte å tenke på det nydelige ansiktet ditt som jeg skulle ønske var så nære mitt at jeg kunne kjenne pusten din mot min og hjertet ditt slå mot brystet mitt.

Jeg prøver å sende deg hint, og jeg vet ikke om du med viten og vilje velger å overse dem for å gjøre ting enklere, om du ikke selv har forstått hvor sinnsykt fantastisk jeg synes du er, eller om du rett og slett ikke finner meg noe interessant på et plan høyere enn vennskap.

For jeg håper vi er hvertfall det, venner altså. Det begynner å føles naturlig å være rundt deg, men det gir meg også en større lengsel etter noe mer. Jeg vil ha deg der hele tiden, jeg blir varm og glad inni meg av å se deg. Og når du smiler og jeg vet det er til meg smelter jeg fullstendig. Det blåser opp til storm inni meg når du flørter, og dine småfrekke kinky kommentarer som jeg ikke forstår om er seriøse hint eller vennskapelig tull forvirrer hodet mitt.

Jeg må ha deg, jeg venter på hver eneste sjanse jeg har til å være alene med deg. Men hver eneste gang backer jeg ut fra mine egne planer om å overfalle deg og få ting enten bekreftet eller avkreftet en gang for alle. Jeg liker jakten på deg, og jeg tror du liker å bli jaktet på. Vi kunne vært bra sammen, jeg trenger noen som kan passe litt på meg og holde meg i sjakk. Og du trenger noen som kan vie deg all oppmerksomhet i verden til du innser at du er abselutt uimotståelig. Men som samtidig kan gi deg rom og frihet til å gjøre dine egne ting og ta vare på dine plikter og interesser.

Den jeg har vært rundt deg i det siste er ikke den jeg er. Noen ganger er det bare lettere å spille dum og useriøs. Jeg vet ikke hvor jeg har deg og derfor er jeg forsiktig. Men snart skal jeg finne det ut, og om det ender positivt eller negativt vil jeg fortsatt ha de høyeste tanker om deg. For du er den abselutt mest perfekte mannen jeg har møtt i mitt liv.

Den finaste eg veit...

Sååå, eg e betatt igjen. Tipper det begynner å bli kjedelig å lese om mine forelskelser som forandrer seg fra uke til uke:P Men denne gangen er det litt verre :S

Jeg har vurdert opp og ned den siste tiden om jeg skal begynne å bli litt mer ærlig i bloggen min, få frem alt jeg gjør iløpet av dagene mine. Det er ganske mye drama kan man si, men jeg tør ikke.. Det er ikke det at jeg tror folk er så mye innpå og leser her, men OM det skulle skje at feile øyer leser det jeg skriver kan det bli litt ubehagelig:S

Derfor holder jeg også dette innlegget litt sånn halvanonymt.

Hvertfall, jeg er sykt betatt av en kar. Han er skammelig deilig og har hodet skrudd på riktig. Akkurat den delen skremmer meg litt for jeg har da en regel som sier at jeg må være smartere enn en evt kjæreste. Men han er helt uimotståelig, og en del eldre enn meg. Ikke SÅ mye eldre da, ikke over 10 år liksom. Jeg har jo hatt denne tendensen i det siste å bli helt fjortis når jeg treffer deilige mannfolk. Klarer ikke snakke, tør ikke ha øyenkontakt og stammer, tryner og driter meg ut. Det er helt jævli...

Vanligvis flørter jeg som om livet mitt avhenger av det, uanz om jeg er interessert eller ikke, det er bare min ting. Hvorfor skjer dette da når jeg er alvorlig keen? Jeg mister all selvtillit i hele verden og tenker at det er ingen sjans i havet at de syns jeg er noe å engang ofre et ekstra blikk. Jeg er for dum og ung og teit og ekkel. Hallemin, er det overhodet mulig?

Hva skal jeg gjøre? Jeg klarer ikke lese denne mannen, den Guds mesterverk. Jeg sitter etterpå og overanalyserer ting, flørtet han ikke egentlig litt? Kanche jeg egentli hadde en sjans der og da... Men i øyeblikket er jeg for opptatt med å rødme og kikke vekk til å egentlig forstå noe som helst.

Før disse følelsene kom bestemte jeg meg bare for at jeg MÅ ha en bit av han. Og det fikk jeg. Vi endte gjerne opp med å kline bittelitt:) Det var ingen vanskeligheter der og da, for han var jo bare kveldens mål, men NÅ... han må jo tro at jeg er komplett idiot. Og likevel kan jeg ikke vente med å se han igjen. ARGH, jeg er virkelig ikke vant med å ha det sånn. Skjønner ingenting!!!

The truth about Nakenpuiz..

Nakenpuiz lærer ikke av sine egne feil
Nakenpuiz lyver for å få viljen sin
Nakenpuiz er bortskjemt
Nakenpuiz har enda ikke opplevd å bli avvist
Nakenpuiz hater paprika
Nakenpuiz forguder Aksel Lund Svindal
Nakenpuiz har for mange baller i luften
Nakenpuiz handler først og angrer etterpå
Nakenpuiz snakker før hun tenker
Nakenpuiz utnytter andres ulykke til sitt eget beste
Nakenpuiz elsker vennene sine
Nakenpuiz savner Stavanger