Min morfar skal dø!

Min morfar, om 2 eller 3 måneder sier de. Vi fikk vite det igår, at han har kreft. Og idag fikk vi vite om hvor lenge. Mamma er hysterisk, går bare rundt og griner og vil kose. Jeg vil ikke kose, og ikke har jeg grenet. Det har jeg ikke tid til, jeg jobber dritlenge både imorgen og på søndag. Idag gikk jeg bare rundt på autopilot på jobben, vet ikke hvem jeg er eller hva jeg skal.

Så jeg unngår huset best mulig, men jeg har heller ikke noe særlig lyst å være noen andre steder. Det var ikke mamma som sa til meg hvor lenge han har igjen, så hun vet ikke at jeg vet det. Hun spør om hun kan få oppdatere meg, men jeg svarer bare at jeg vil helst ikke vite. Pappaen hennes skal dø om 2 eller 3 måneder så hun blir lei seg av å tenke på det. Jeg vil ikke at hun skal være det.

Vi har vært gjennom dette før, med farfar. Jeg vet hvordan kreft og døden ser ut. Og det er ikke noe hyggelig. Han har det vondt, men vil nok helst ikke at vi skal se det. Så blir han nok tynnere og tynnere og bleikere og bleikere. Jeg vil ikke se han sånn. Jeg har sett det før og bildet vil ikke forsvinne. Det sitter fremdeles igjen sterkere enn de gode bildene.

Klumpen i halsen min vokser seg større og større, men jeg har ikke tid til å reagere enda. Det hjelper ikke å drikke, klumpen er der fortsatt, og den verker. Jeg har ingen matlyst og selvom jeg sminker meg føles det er nyttesløst. Det har så lite betydning, jeg ser fortsatt ut som den zombien jeg føler meg som. Og det går ikke bra, det gjør ikke det, selvom jeg bare smiler og sier slemme ting som: 'hvorfor spør du? det er ikke jeg som har kreft!' Jeg må svare sånt, hvis ikke blir jeg bare emosjonell.

Og det har jeg ikke tid til, jeg må jo jobbe hele helgen... og jeg tviler på at Eirik Bakke kommer innom jobben imåren og får meg til å glemme hele verden en liten stund slik han gjorde idag. Akkurat de minuttene takket jeg Gud for at systemet var treigt sånn at han måtte stå å småpreike og se på at jeg flirte og fniste. Og etterpå tenkte jeg bare på hvor kjekk og sjarmerende han er. Og på Brann-Viking kampen på mandag. Jeg gleder meg til den!

Jeg har lov å glede meg til ting selvom morfar skal dø, har jeg ikke?