Roadtrip uten sidestykke!!

Stavanger. Fina vere, beine veien. Det var hvertfall det jeg trodde. Vi rakk første fergen med smal margin og trodde det kom til å bli lett match. Du har gjerne allerede forstått at det ikke ble helt sånn.

I første tunnelen etter Stord begynte problemene. Vi fløy o

ppover i en heidundranes fart. Ja, ikke over fartsgrensen da, men du mener hva jeg forstår. Eller var det omvendt? Uansett, farten bare sank og sank, og alle bilene vi hadde passert begynte å blinke hissig bak oss for å komme forbi.

Bånn fitte og pedal to the medal sneglet vi oss oppover bakken mellom 50 og 60 km/t, litt avhengig av giret. Når vi (endelig I migth add) fikk av glad-technoen på anlegget, som btw bare kan spilles på bestemorvolum for at ike sikringen skal ryke, hørte vi gromlyden av en to-takts båtmotor under panseret. Sånn ca hvertfall. Mistankene var klare, vi kjørte på 3 sylindere.

På flat bakke dro de gjenværende ponniene greit nok, vi ko

m oss fremover. Jeg satt i telefonen med Shell Aksdal, ironisk takk for super hjelp, for å høre om de hadde nye tennplugger til oss, noe de selvsagt ikke hadde da utvalget av pølser, chips og tvilsomme magasiner tar opp den plassen de har. Noen har gjort en helvedes innsats på innkjøpsmøtene. De skulle hatt seg et slag både foran og bak.

Særlig med verktøy hadde de heller ikke på Shell, så det ble litt venting før Naf dukket opp for å hjelpe med problemene. Nå må jeg innrømme at det første jeg tenker når det er snakk om motorhavari og bilproblemer er kjekke, grove og litt skitne ma

nnfolk, så spenningen var stor i ventetiden. Karen på Aksdal som svarte telefonen var totalt idiot, men jeg hadde håpet at utseende ville gjøre opp for det dårlige intrykket. Det gjorde det ikke. Han kjekke karen fra Viking som kom og hjalp oss kunne vært bror til julenissen og levde heller ikke opp til forventningene, rørleggersprekken varte i en evighet og en måned og var desverre ikke mulig å ta blikket fra. Det var heller ikke de blonde hårrøttene til den mørkhårede GayForce-mannen som lånte oss et langt skrujern og utnyttet situasjonen til å snakke stygt om 1,6L motoren som nå ikke lenger rant som den skulle.

Vi ble tauet til ferjekaien, det var ditt typiske skrekkfilm-scenario. 3 ungdommer, ja- jeg vil kalle oss ungdommer, i en ødelagt bil på et lasteplan. Klokken var over midnatt og det var bekmørkt rundt oss, veien forsvant inn i evigheten og vi var sikker på vi spiste vårt siste måltid, som vi på dette tidspunktet var godt fornøyd med. Gårsdagens tapas kan man ikke klage på før magen begynner å lage mistenkelige lyder. 2 av 3 mobiltelefoner begynte å varsle om dårlig batteri og det gikk opp for meg at det kanskje ikke er SÅ usannsynlig at alt som gale kan gå, gjør akkurat det i sånne skrekkfilmer.

Det gikk fint, julenissens bror var en ærlig kar og slapp oss fint av på kaien uten å regstrere en drit slik at vi bare trengte å bruke 1 NAF redning på turen. Den redningen kom etter 45 min venting når vi kom i land, 45 min vi brukte veldig riktig med litt golfing. Mitt siste håp om store, sterke mekaniker armer brast i tusen knas når Viking Stavanger sjåføren hentes oss. Han var skranglete og spinkel, og heldigen meg fikk sitte foran hos han resten av turen. Det er rart med det, jeg vet ikke om det var overtrøtthet eller desperasjon som har ansvaret, men 133 muh var det ikke lenger sunn fornuft som regjerte og 'Frode' så plutselig ikke så halvgalen ut som første intrykket mitt hadde fortalt meg.

Vi kom oss hvertfall hjem, 'Frode' som plutselig het Richi når han svarte telefonen, slapp meg av noen minutter fra huset mitt før han kjørte gutane til Sven Kvia ved Kvadrat, der plukket jeg dem opp og kjørte de trygt hjem. Det ble en lang og sein natt og tidlig opp på jobb og skole dagen etter. Men vi lever hvertfall fremdeles, mot formodning!