And amen to that!

Så, jeg har en historie å dele. Det er bare fordi jeg er en fæl person. Noe skjedde, i helgen som var. Nettopp. Forrige helg altså, jeg var på dagsfylla, som utviklet seg til kveldsfylla og ja, kort historie lang, jeg drakk i over 12 gode timer i strekk :)

De første mange timene klarte jeg å holde meg unna whiskeyen. Jeg var først i familiebesøk, kjempekos. Så stakk jeg til husbandsa og så USA- England kampen med gode venner. Derfra gikk ferden, uten å egentli si hadet til vennene, videre til vors med kollegaene, sykt mye folk og fin flyt i flaskene. Folk var beruset med andre ord.

På jobb-vorset ble jeg av en eller annen mongo grunn sittende å snakke med noen som ikke jobber med meg. Det var artige mannfolk og da spesielt en av dem kom jeg godt overens med, skikkelig godt. Vi hadde det dritartig og tegnet barter på oss selv og preiket piss. Og drakk whiskey, litt kan man si vi ble et gammelt ektepar på bare få minutter.

Så meg og denne karen, la oss kalle han Hitler, kun fordi det var sånn en bart han fikk, stakk en tur på byn og så hjem til meg. Han fikk være med fordi han sa så mye fint til meg og jeg ble jo litt sjarmert ikke sant vel? Pluss jeg hadde vel egentli ikke taxipenger. Sååå, vi ble kompiser sant, og maste og preiket og det var jo kjekt. Helt til jeg ville sove, for da liker ikke jeg masing lenger. Men det skjønte ikke han, og han bablet og whinet og klarte tydeligvis ikke slappe av.

Det er da det skjer, det er da djevelen tar over kroppen min uten at jeg kan gjøre noe for å stoppe det. Jeg setter meg opp i sengen, kikker han litt i trynet og før jeg vet ordet av det har neven min knyttet seg og sendt segselv rett i kjeven på Hitler.

Jeg tror den verste delen var at jeg selv trodde jeg skulle slippe unna med det. Jeg la meg bare fint ned igjen på puten og mumlet noe greier om at NÅ hadde han noe å whine over. Men Hitler ble kjempesint, kjempesint I tell you, og bare reiste seg fra sengen og begynte å kle på seg samtidig som han sa at jeg skulle være glad han ikke var typen som smeller til jenter. Og det var jeg glad for, selvom jeg mener selv at jeg hadde fortjent det.

Og der sitter jeg, litt sånn overrasket over hva som nettopp hadde skjedd. For på dette tidspuntet hadde Satan forlatt kroppen min igjen og det var bare lille meg som satt der, sinnsforvirret over situasjonen, og prøvde å unnskylde. Noe som ikke var så lett siden det tidligere så fine ansiktet hans var ganske deformert og fikk meg til å le.

Stakkars Hitler. Jeg har sagt unnskyld i ettertid, men tror kanskje ikke han liker meg så godt lenger. Noe som er jo rimelig forståelig. Jeg liker meg ikke så godt jeg heller. Noe sånt har jeg aldri gjort før, og håper med alt jeg er at jeg ikke gjør det igjen. Selvom det er ganske så morsomt og jeg ler litt hver gang jeg tenker på det.