Workaholic...

Jeg har jobbet masse i det siste, så mye at jeg har blitt sliten, og var veldig lei. Men så hadde jeg fri en dag og begynte å kjede meg, da bekymret jeg meg for at jeg kom til å ha altfor mye fritid, når jeg skulle ned til bare deltid i bar liksom. Men så fikk jeg plutselig tilbud om noen vakter i kassen på Lefdal denne uken, og så ble det hele uken i kassen, pluss noen timer på data, så da ser det ut som det blir litt jobbing på meg fremover likevel.

Dette har vært en vesentlig forutsetning for at jeg skal trives her i Stavanger. At jeg har noe å fylle dagene mine med, og at jeg slipper å bekymre meg for økonomien. Og når jeg tenkte på dette, at jeg trives mye bedre med å jobbe 12 timers dager, (selvom jeg blir jo litt lei og trenger en vaskedag innimellom) enn å bare sitte hjemme foran tv, begynte jeg å fundere på hvorfor jeg flyttet i det hele tatt.

Jeg har resonnert meg frem til at det har nok vært flere grunner. Jeg savnet nok vennene mine her, og trengte nok forandring. Også fikk jeg jo plutselig et kjempe jobbtilbud. Også var det vel en jeg trengte avstand fra, bare avstand, for å liksom... klarne tankene? Kjenne litt på kroppen hva jeg vil dette mennesket skal være for meg, og om jeg var glad i vedkommende, eller om det bare var en lengsel. Det var nok bare et syndrom, på ensomheten, eller kanskje mer på tosomheten. Lengselen etter tosomheten?

Jeg har hvertfall funnet ut at det var ingen rømingsforsøk. Jeg tenker ikke på mystikken lenger, på hva som kunne vært, men heller hva som skal bli. Når det blir vinter forståss, det er i snøen jeg skal bli forelsket.