Mens vi lader batteriene!

Roadtrip uten sidestykke!!

Stavanger. Fina vere, beine veien. Det var hvertfall det jeg trodde. Vi rakk første fergen med smal margin og trodde det kom til å bli lett match. Du har gjerne allerede forstått at det ikke ble helt sånn.

I første tunnelen etter Stord begynte problemene. Vi fløy o

ppover i en heidundranes fart. Ja, ikke over fartsgrensen da, men du mener hva jeg forstår. Eller var det omvendt? Uansett, farten bare sank og sank, og alle bilene vi hadde passert begynte å blinke hissig bak oss for å komme forbi.

Bånn fitte og pedal to the medal sneglet vi oss oppover bakken mellom 50 og 60 km/t, litt avhengig av giret. Når vi (endelig I migth add) fikk av glad-technoen på anlegget, som btw bare kan spilles på bestemorvolum for at ike sikringen skal ryke, hørte vi gromlyden av en to-takts båtmotor under panseret. Sånn ca hvertfall. Mistankene var klare, vi kjørte på 3 sylindere.

På flat bakke dro de gjenværende ponniene greit nok, vi ko

m oss fremover. Jeg satt i telefonen med Shell Aksdal, ironisk takk for super hjelp, for å høre om de hadde nye tennplugger til oss, noe de selvsagt ikke hadde da utvalget av pølser, chips og tvilsomme magasiner tar opp den plassen de har. Noen har gjort en helvedes innsats på innkjøpsmøtene. De skulle hatt seg et slag både foran og bak.

Særlig med verktøy hadde de heller ikke på Shell, så det ble litt venting før Naf dukket opp for å hjelpe med problemene. Nå må jeg innrømme at det første jeg tenker når det er snakk om motorhavari og bilproblemer er kjekke, grove og litt skitne ma

nnfolk, så spenningen var stor i ventetiden. Karen på Aksdal som svarte telefonen var totalt idiot, men jeg hadde håpet at utseende ville gjøre opp for det dårlige intrykket. Det gjorde det ikke. Han kjekke karen fra Viking som kom og hjalp oss kunne vært bror til julenissen og levde heller ikke opp til forventningene, rørleggersprekken varte i en evighet og en måned og var desverre ikke mulig å ta blikket fra. Det var heller ikke de blonde hårrøttene til den mørkhårede GayForce-mannen som lånte oss et langt skrujern og utnyttet situasjonen til å snakke stygt om 1,6L motoren som nå ikke lenger rant som den skulle.

Vi ble tauet til ferjekaien, det var ditt typiske skrekkfilm-scenario. 3 ungdommer, ja- jeg vil kalle oss ungdommer, i en ødelagt bil på et lasteplan. Klokken var over midnatt og det var bekmørkt rundt oss, veien forsvant inn i evigheten og vi var sikker på vi spiste vårt siste måltid, som vi på dette tidspunktet var godt fornøyd med. Gårsdagens tapas kan man ikke klage på før magen begynner å lage mistenkelige lyder. 2 av 3 mobiltelefoner begynte å varsle om dårlig batteri og det gikk opp for meg at det kanskje ikke er SÅ usannsynlig at alt som gale kan gå, gjør akkurat det i sånne skrekkfilmer.

Det gikk fint, julenissens bror var en ærlig kar og slapp oss fint av på kaien uten å regstrere en drit slik at vi bare trengte å bruke 1 NAF redning på turen. Den redningen kom etter 45 min venting når vi kom i land, 45 min vi brukte veldig riktig med litt golfing. Mitt siste håp om store, sterke mekaniker armer brast i tusen knas når Viking Stavanger sjåføren hentes oss. Han var skranglete og spinkel, og heldigen meg fikk sitte foran hos han resten av turen. Det er rart med det, jeg vet ikke om det var overtrøtthet eller desperasjon som har ansvaret, men 133 muh var det ikke lenger sunn fornuft som regjerte og 'Frode' så plutselig ikke så halvgalen ut som første intrykket mitt hadde fortalt meg.

Vi kom oss hvertfall hjem, 'Frode' som plutselig het Richi når han svarte telefonen, slapp meg av noen minutter fra huset mitt før han kjørte gutane til Sven Kvia ved Kvadrat, der plukket jeg dem opp og kjørte de trygt hjem. Det ble en lang og sein natt og tidlig opp på jobb og skole dagen etter. Men vi lever hvertfall fremdeles, mot formodning!

Min morfar skal dø!

Min morfar, om 2 eller 3 måneder sier de. Vi fikk vite det igår, at han har kreft. Og idag fikk vi vite om hvor lenge. Mamma er hysterisk, går bare rundt og griner og vil kose. Jeg vil ikke kose, og ikke har jeg grenet. Det har jeg ikke tid til, jeg jobber dritlenge både imorgen og på søndag. Idag gikk jeg bare rundt på autopilot på jobben, vet ikke hvem jeg er eller hva jeg skal.

Så jeg unngår huset best mulig, men jeg har heller ikke noe særlig lyst å være noen andre steder. Det var ikke mamma som sa til meg hvor lenge han har igjen, så hun vet ikke at jeg vet det. Hun spør om hun kan få oppdatere meg, men jeg svarer bare at jeg vil helst ikke vite. Pappaen hennes skal dø om 2 eller 3 måneder så hun blir lei seg av å tenke på det. Jeg vil ikke at hun skal være det.

Vi har vært gjennom dette før, med farfar. Jeg vet hvordan kreft og døden ser ut. Og det er ikke noe hyggelig. Han har det vondt, men vil nok helst ikke at vi skal se det. Så blir han nok tynnere og tynnere og bleikere og bleikere. Jeg vil ikke se han sånn. Jeg har sett det før og bildet vil ikke forsvinne. Det sitter fremdeles igjen sterkere enn de gode bildene.

Klumpen i halsen min vokser seg større og større, men jeg har ikke tid til å reagere enda. Det hjelper ikke å drikke, klumpen er der fortsatt, og den verker. Jeg har ingen matlyst og selvom jeg sminker meg føles det er nyttesløst. Det har så lite betydning, jeg ser fortsatt ut som den zombien jeg føler meg som. Og det går ikke bra, det gjør ikke det, selvom jeg bare smiler og sier slemme ting som: 'hvorfor spør du? det er ikke jeg som har kreft!' Jeg må svare sånt, hvis ikke blir jeg bare emosjonell.

Og det har jeg ikke tid til, jeg må jo jobbe hele helgen... og jeg tviler på at Eirik Bakke kommer innom jobben imåren og får meg til å glemme hele verden en liten stund slik han gjorde idag. Akkurat de minuttene takket jeg Gud for at systemet var treigt sånn at han måtte stå å småpreike og se på at jeg flirte og fniste. Og etterpå tenkte jeg bare på hvor kjekk og sjarmerende han er. Og på Brann-Viking kampen på mandag. Jeg gleder meg til den!

Jeg har lov å glede meg til ting selvom morfar skal dø, har jeg ikke?