Tenk om alt er bare feil!

Igår kom jeg hjem fra en ukes ferie. Jeg hadde i utgangspunktet gledet meg til å komme hjem igjen, hele uken og egentli før vi reiste, det er vel sånn jeg fungerer. Men når jeg stod der og skulle pakke bagasjen bare forandret alt seg. Jeg lurte på hva i faen det var jeg gledet meg så jævli til å komme hjem til.

Jeg lurte på hva det var jeg hadde hjemme som jeg ikke hadde der. Jeg vet svaret, venner. Så etter å ha tatt farvel med de midlertidige lekekameratene mine føltes det riktig å vende snuten hjemover. Vel hjemme var jeg helt i 100, kanskje nærmere 200 og føk bare en rask tur i dusjen før jeg beinfløy ned til byn.

Og jeg hadde det skikkeli gøy en stund. Men plutselig bare kom det en sånn greie over meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Alt føltes feil, ingenting var sånn som i hodet mitt. Jeg visste plutselig ikke hvorfor jeg var venner med vennene mine engang. Misforstå meg rett, jeg elsker dem alle som en, men jeg bare vet ikke om jeg er mitt beste rundt dem. Jeg føler at jeg kanskje oppfører meg mer som det forventes av meg enn jeg vil.

Og helt ut av det blå, i en stor samling av det jeg kaller venner, gode venner til og med, bestevenner til og med, følte jeg meg utilpass, jeg ble småkvalm og svimmel og hadde mest lyst å bare ligge meg ned og grine. Hvis det ikke var her jeg hørte til, i denne gjengen. Hvor faen er det da? Jeg har forandret meg mye sammen med denne gjengen. Jeg har tråkket over personlige grenser og utfordret megselv med denne gjengen. Og jeg hadde aldri kunnet gjort det med noen andre.

Kan en uke forandre et menneske? Hva i den uken forandrer seg? Er det meg som ble en annen, eller er det alle de her hjemme?