Klinemusikk og søndagskjærester.

Jeg har fått en ny facebook-venn. En jeg ikke kjenner i det hele tatt og som er en del eldre enn meg. Han hadde funnet meg på en gruppe jeg tydeligvis har meldt meg inn i. Søndagskjæreste.no! Her hadde jeg også skrevet på veggen, men dette må ha skjedd i fylla for jeg føler ikke jeg kan stå for kommentaren min.

Uansett, han har prøvd å adde meg på alle instanser overhode mulig og i et tankeløst øyeblikk godtok jeg på msn. Jeg mener tankeløst fordi jeg har så mye bullshit som skjer på den msn-greien at jeg godtar ikke noe lenger, med mindre det er avtalt på forhånd. Hvertfall ble vi sittende å snakke om litt sånn søndagskjærestegreier som egentli er ganske så uinteressant for min del, og musikk.. min musikk som jeg liker å dø til. Han kalte det klinemusikk.

Jeg vet ikke om det er han som har liten interesse for musikk eller jeg som har lite interesse av klining.. Mest sannsynlig det siste, min interesse for musikk slår kliningen ned i støvlene. Jeg tror egentli aldri jeg har vært noe superfan av klining. Altså, jeg har jo klint liksom, jeg bare er ikke noe god på det. Jeg kysser, sjeldent det også, men mye mer enn jeg kliner.

Jeg vet ikke om det er meg det er noe gale med, eller om det bare er at jeg ikke har truffet noen som jeg liker godt nok/stoler nok på til å ville kline med dem hele tiden. Det er oppskrytt! Både å kline og å stole på folk. Men jeg har mennesker jeg liker godt nok til at de får sin egen musikk. Ikke nødvendigvis bare fordi det er musikk de liker så derfor tenker jeg på dem når jeg hører det. Men de bare blir musikk, det har med stemningen musikken gir meg, som stemmer med følelsene jeg har til det bestemte mennesket.