That's alright because I like the way it hurts...

Etter å ha delt en vin med megselv ikveld har den sentimentale og selskapsyke delen av meg våknet til live og innsett hva jeg har flyttet fra. Ikke at det egentli er noe, men jeg bare liker å tro det. Og i akkurat sånne øyeblikk som dette liker jeg å kalle det forelskelse og ekte kjærlighet, selvom jeg vet det ikke er det.

Men så er jeg jo selverklært Dramaqueen og er jo driiiiitforelsket santvel. Utenom når jeg flørter med andre, eller noen kysser meg, eller jeg våkner med de dagen etter. Da betyr det jo lite, tenker ikke på det engang. Denne såkalte ekte kjærligheten som bare finnes når det passer meg. Men så vet jeg jo jævlig godt at det eksisterer ingen fler av dette mennesket. Og det er sikkert like greit, for da hadde nok verden gått under av vidunderlighet.

Men så vet jo alle det, at det finnes bare en, og det er du. For i bunn og grunn og når edrueligheten tar innpå, så er de midlertidige kjærestene mine bare et pust i vinden. Og kjærlighet, ja abselutt er det det. But that's alright because I love the way you lie!